Litt søtt. Litt rart. Veldig fint

Av og til blir man oppmerksom på små, rare skatter der ute på det mye omtalte internettet. Jeg falt pladask for denne videoen av Overture (jeg fant den opprinnelig her). Og særlig for  musikken, av tyskeren Hauschka, som Dodofuglen er i gang med å oppdage. Oppdag du også.

Dodogriffen byr på te

Noen ganger … noen ganger kommer en illustrasjon akkurat litt for sent. For et par poster siden la jeg ut nok et blad fra Von Nebbs opptegnelser, diktet «Dodofuglens elegi, hvori opptatt Griffens klage». Og hadde jeg kjent dodogriffen da, vel så ville han fått illustrere diktet.

Dodogriffen er skapt av denaldelesudmerkede Ursula Vernon og bildet heter «Tea With The Griffin». Det følges av en tekst som er etter dodofuglens smak:

The griffin knew that the mouse was blind, and thus had no idea that he was having tea with an enormous monster that, despite the foreparts of a dodo, nevertheless posessed a carnivorous feline stomach. But it’s lonely being a monster, particularly when your front half is extinct, and so he pretended to be a much smaller creature, and drank tea very cautiously out of the mouse-sized teacups, and kept his voice down to a whisper whenever he visited the mouse.

The mouse was, indeed, blind (being descended from one of a moderately famous trio) but was also nobody’s fool, and there was absolutely nothing wrong with his hearing. The griffin’s breathing couldn’t come from anything smaller than a bull elk. He occasionally wondered if he should offer his guest a bigger teacup (or possibly a barrel) but figured that if the griffin wasn’t going to say anything about it, neither was he.

Dodofuglen hever sin tekopp i respekt for Fru Vernon og sier som Von Nebb: «Det er trist å være utdødd / Det er sørgelig å være død». Men en god kopp te hjelper alltid.

Slekt-og-venner

I sin stadige søken rundt omkring på dette internettet, på leting slekt-og-venner, kom dodofuglen over dette prakteksemplaret, av den amerikanske skulptøren Donald Gialanella. Den er i metall og 36 tommer høy.

Gialanella skriver om skulpturen:

I tried to bring dignity to the depiction of this much maligned creature in this life size steel sculpture composed of hundreds of individually shaped feathers made of forged steel.

Dodofuglen fastslår, ekspert som den er på temaet dodens verdighet, at han har lykkes.

Peter Pan i Kensington Gardens

Peter Pan … gutten som ikke ville vokse opp. Den derre greia med Wendy, resten av søskenene Darling, kaptein Krok og Tingeling og de originale Lost Boys. Og indianerne og krokodillen og vekkerklokken og … ja, dere vet. Alt det der.

Johnny Depp som J. M. Barrie og død og fordervelse og triste greier og …

Selv foretrekker jeg Peter Pan in Kensington Gardens. Den første av i alt fire romaner Barrie skrev rundt karakterene fra skuespillet Peter Pan, or The Boy Who Wouldn’t Grow Up. Det hadde premiere i 1904. Boken kom i 1906. (I 1911 kom Peter and Wendy, mer kjent ganske enkelt som Peter Pan, som er romanversjonen av skuespillet.)

Peter Pan in Kensington Gardens er en underlig, trist og tidvis grotesk fortelling om gutten som rømmer hjemmefra syv dager gammel (for alle nyfødte barn var en gang fugler), vokser opp blant fugler og alver i Kensington Gardens og, når han prøver å dra hjem, oppdager at moren har fått et nytt barn og glemt ham.

Og hvorfor nevne alt dette? Fordi de originale illustrasjonene var av Arthur Rackham. Og Rackham er alltid grunn god nok i seg selv.

Her er noen av dem:

Hjemme hos Lizzie

Som jeg skrev for noen poster siden, har Lizzie Siddal fått seg nettside. Eller noen har laget den for henne, for å være mer presis. Lizzie stakkar, har vært død og i jorden siden 1862. (Med et lite unntak for den uheldige dagen i 1869, da de grov henne opp for at hennes mann, den da heller lutfattige Dante Gabriel Rossetti, skulle få tilbake manuset han hadde begravd sammen med henne …)

Hun var 33 da hun døde og hun hadde lenge strevd med avhengighet av laudendanum, noe som forverret seg etter at hun fødte en dødfødt datter våren 1861. Hun døde antagelig av en overdose, tatt etter at hun hadde spist middag med sin mann og den alltid livsbejaende poeten Algernon Charles  Swinburne.

The Ladies Lament

Lizzie er en av kunstens store modeller, for alltid husket som Ophelia i Millais’ bilde med samme navn og som Beatrice i Rossettis Beata Beatrix. Hun var en heller ubrukelig poet (se eksempler på siden viet henne) og malte noen i sannhet forferdelige bilder. Hvorav vi ser et her: The Ladies Lament.

Lizzie Siddal var en vakker kvinne, utvilsomt en betydelig inspirasjonskilde og sikkert et bra menneske, men de mange forsøkene på å gjøre henne til en viktig kunstner, holdt nede av mennene rundt henne, eller en betydelig poet som aldri har fått den anerkjennelse hun fortjener, er desperate og forfeilede. Hun fortjener en plass i kunsthistorien, men ikke som kunstner.

Det er trist at hun kanskje huskes best for den groteske historien om ekshumasjonen av den forbaskede diktsamlingen, hun hadde helt klart fortjent bedre, men verden elsker nå en gang en sensasjon. Det skader ikke at den inkluderer vakre kvinner og forfyllede kunstnere.

Og Rossetti hadde i det minste skamfølelse nok til ikke å la seg begrave sammen med henne på Rossetti-familiens gravsted på Highgate. Når sant skal sies var ikke diktene hans mye å skryte av de heller.

… og bilder på veggene

Og vi må ha bilder på veggene. Som dette. Dante Gabriel Rossettis Beata Beatrix, en meditasjon over Dante og en hyllest til hans døde kone, Lizzie Siddal, som sannelig har fått sin egen nettside.

Det befinner seg hos Tate Britain. Og på en plakat over sofaen der dette skrives.