dodofuglens nebbete notater

Evolusjonære nebbetheter

Posted in anbefalt lesning, vittigheter by Arnfinn Pettersen on 27.02.09

Dodofuglen var som kjent ikke helt heldig med evolusjonen. Det ække bare enkelt å være tilpasset en virkelighet helt uten naturlige fiender når det plutselig dukker opp naturlige fiender. Exit Dodo.

Kanskje er det derfor den synes Science Made Stupid er en veldig morsom side. Eller kanskje det bare er fordi evolusjonen utstyrte den med en gruelig teit sans for humor. Dette er uansett morsomt:

One of the mammals’ evolutionary advantages was that they bore their young alive. As research has conclusively shown, animals that bore their young dead generally got nowhere.

Det samme er denne illustrasjonen av vitenskapelig metode:

methods

Og til slutt noen utvalgte ordforklaringer:

Avogadro : a vegetable used in making guacamole

circlular reasoning : see reasoning, circular

milliHelen : the amount of physical beauty required to launch one ship; 1/1000 of a Helen

radiocarbon dating : courtship ritual among archaeologists

unit of power : watt – I said, unit of power : watt – I SAID . . .

Og selvsagt:

reasoning, circular : see circular reasoning

Man bør ikke ta utviklingen på forskudd

Posted in vittigheter by Arnfinn Pettersen on 25.02.09

evolution_fishjoke

Anbefalt: Enter Naomi

Posted in anbefalt lesning by Arnfinn Pettersen on 24.02.09

enter-naomi1Av og til liker jeg å plukke en bok ut av hyllen på en velutstyrt bokhandel, gjerne Tronsmo, på rent, skjært instinkt. En bok som jeg ikke vet noe om, men som av en eller annen grunn, gjerne noe med designet, føles riktig. Og ta den med meg hjem.

Hvilket betyr at jeg har landet med en hel del seriøst ræl.

Men en sjelden gang virker det. Og sjelden har det virket så godt som med Joe Carduccis (mannen nederst) bok Enter Naomi. SST, L.A. and all that … Det er i utgangspunktet en slags minnebok over fotografen Naomi Petersen (bildet i midten), som var en sentral skikkelse i LAs punkmiljø på tidlig 80-tall.

Petersen drakk seg selv til døde i 2003, 38 år gammel. Carduccis bok kretser rundt spørsmålet om hvorfor en smart, vakker, street-wise og talentfull kvinne døde ensom og tilnærmet glemt.naomi-petersen

En slags forklaring er at Petersen aldri lærte seg å leve med at det store kulturelle øyeblikket hun var en del av i miljøet rundt band som Black Flag og Minutemen for lengst var over. Hun gav seg selv hen til en kulturell begivenhet  og når den var over stod hun tomhendt tilbake.

Det hjalp ikke at hun tilsynelatende var ute av stand til å knytte nære, varige bånd til mennesker og at hun var dreven i å holde sin alkoholisme skjult selv for sine nærmeste.

Hun fortsatte å ta strålende bilder, men hun hadde mistet følelsen av tilhørighet som LA-scenen i noen få, viktige år gav en ung kvinne som alltid hadde følt seg på utsiden. Og uten denne følelsen ble ensomheten for tung å bære uten hjelp av alkoholen

Carducci skriver en hel del om kvinnenes plass i amerikansk (eller mer bestemt californisk) motkultur. Og det er et dystert bilde han tegner opp, av en kultur der kvinner ofret mer og fikk langt mindre tilbake.

Ikke mindre dystert er hans bilde av den moderne amerikanske mannen. Et bilde som har klar overføringsverdig til denne siden av dammen. Dette er mitt favorittsitat fra boken:carducci

Involvement in that era’s music cost you something. The Los Angeles scene was more organic and total. Results were better and the cost more. It better served male interests which are obvious and lasting, than female’s which are immutable and clocked in. But young women were there paying that price. […] Judging by behavior and art today it seems to me that men are regressing (boys in fact rarely reach manhood), while women are still evolving under the pressures of new responsibilities and opportunities. Perhaps I should say bourgie boys, because certainly working class and rural men are being grounded in the reality of trying to make a life with new competitors overseas and immigrant labor over here, or in military service around the globe. A central tension today is that women and girls outside the home depend increasingly on a civil order that seems under siege from a hysterical boy culture brewing up from videogames, comics, and a fallen pop culture. And smaller families mean an increased likelihood that a boy has no sister and hence no clue.

«En Meget Dyster Mann», av Von Nebb

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 23.02.09

von-nebbFør han forsvant – ja, før han rent sagt døde ut – overlot min gode, om enn noe eksentriske venn Von Nebb et manuskript i min forvaring; sammen med grundige, men svært forvirrende, instruksjoner om hva som skal gjøres med det. Jeg tror han ønsket at jeg skal publisere det sånn litt etter litt, når tiden er moden for det. Men jeg er sannelig ikke sikker.

Deres vert er uansett i et heller grettent humør i dag, så tiden er derfor funnet moden for første blad i serien «Fra Von Nebbs opptegnelser», diktet «En Meget Dyster Mann»:

En Meget Dyster Mann

Jeg er en meget dyster mann
Jeg har en paraply
Og jeg har en venn som nylig hjalp
En flodhest med å fly
Men om den faller ned igjen
Så er jeg trygg for den, min venn
For jeg har paraply

Jeg er en meget dyster mann
Jeg tenker ofte at
Det er vanskelig å klatre opp et
Fjell som er helt flatt
Og da jeg skulle prøve og
Kom til topps, hva skjedde så?
Jo, jeg fant igjen min hatt

Jeg er en meget dyster mann
Og har vært det nå en stund
For jeg har en venn som har en venn
Som tror han er en hund
Han biter gjerne postmannben
Og av og til er han for sen
Til kaffe, uten grunn

Jeg er en meget dyster mann
Og det er meget trist
At min onkels bror, min far
Tror det er noe jeg har spist
Som har gjort meg til den mann jeg er
Den dystre mann som sitter her
Og rimer målbevisst

En herlig høst

Posted in musikk by Arnfinn Pettersen on 22.02.09

Jeg satt over lunsj her om dagen og diskuterte musikk med min gamle venn veterinæren, slik vi gjerne gjør. Jeg forsøkte å forklare et av mine nye favorittband for ham.

Mostly Autumn er et av disse bandene som, når du har hørt dem, virker aldeles innlysende. I den forstand at det er en kombinasjon av elementer som passer perfekt sammen. Ingen av dem er i seg selv originale, men fordi de passer så godt til hverandre, virker det innlysende at noen må ha tenkt på å kombinere dem for lenge siden.

Vi snakker én del folkrock, én del beatlesk, harmoniorientert pop og én del svevende prog, a la Pink Floyd på sitt mest melodiske eller Renaissance (mark 2) på sitt beste; blandet sammen i en gryte av moderne hippieestetikk med litt goth i kantene og med en glitrende kombinasjon av mannlig og kvinnelig vokal i front.

Reslutatet er … innlysende. Og usedvanlig bra. Som følgende tre videoer, den første en promo, de to andre liveopptak, vitner om:

Som sagt: Fabelaktige greier. Klassisk rock. Pent og pompøst. Storslagent og søtt. Og uten et hipsterben i kroppen. Det er nesten ufattelig ukul musikk. Og dodofuglen elsker det.

Det er mulig å komme opp med ting som ligner. Jethro Tull på sitt mest folky. Eller nyere Steeleye Span på sitt mest rocka. Men samtidig som det er aldeles uoriginalt, i den forstand at ingen elementer er nye, er det også svært originalt, i den forstand at ingen har kommet opp med denne kombinasjonen før.

Noe av det nærmeste er 80-tallsfolkproggerne i Iona, men de er mye mer svevende. Av nyere slektninger er Karnataka noe av det nærmeste. (Så nære at Karnatakas gamle fløytist Anne-Marie Helder, ved siden av å fronte Panic Room nå også spiller med Mostly Autumn.) Eller Mermaid Kiss, som akkurat nå ruller i bakgrunnen.

Men begge disse, ved siden av band som Breathing Space, Panic Room (som forøvrig har heltinnen fra forrige post, Lizzie Prendergast, tungt inne på sin debut-CD) og The Reasoning, er alle deler av samme scene som Mostly Autumn, hva tidsskriftet Classic Rock har omtalt som  neoprog-scenen.

Hvilket bare er en omstendelig måte å si det jeg har sagt hele tiden på: Mostly Autumn er det beste bandet Dodofuglen har oppdaget på en stund. Og denslags gleder dens utdødde ben usigelig.

Walisisk paganistfolkpunkmetall

Posted in musikk, neopaganisme by Arnfinn Pettersen on 20.02.09

Hva får du hvis du krysser Waterboys i sin folky inkarnasjon med Iron Maiden, setter verdens tøffeste walisiske kvinnelige felespiller i tacky metalbabekostyme i front og krydrer det med litt paganist-referanser? Du får Bluehorses, stor moro og Lizzie Prendergast. Og det er nesten, men bare nesten, for mye av en god ting.

«The Stolen Child», av William Butler Yeats

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 19.02.09

yeatsWhere dips the rocky highland
Of Sleuth Wood in the lake,
There lies a leafy island
Where flapping herons wake
The drowsy water rats;
There we’ve hid our faery vats,
Full of berrys
And of reddest stolen cherries.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Where the wave of moonlight glosses
The dim gray sands with light,
Far off by furthest Rosses
We foot it all the night,
Weaving olden dances
Mingling hands and mingling glances
Till the moon has taken flight;
To and fro we leap
And chase the frothy bubbles,
While the world is full of troubles
And anxious in its sleep.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Where the wandering water gushes
From the hills above Glen-Car,
In pools among the rushes
That scarce could bathe a star,
We seek for slumbering trout
And whispering in their ears
Give them unquiet dreams;
Leaning softly out
From ferns that drop their tears
Over the young streams.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Away with us he’s going,
The solemn-eyed:
He’ll hear no more the lowing
Of the calves on the warm hillside
Or the kettle on the hob
Sing peace into his breast,
Or see the brown mice bob
Round and round the oatmeal chest.
For he comes, the human child,
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than he can understand.

I have of late gained some mirth

Posted in film by Arnfinn Pettersen on 18.02.09

And I know wherefore: Megen Withnail & I-moro disse siste dagene. Berettiget, ettersom det viste seg at Sleddale Hall ble solgt til en mann av den sanne tro. Som visstnok vil lage et slags Withnail & I-land der. Hvilket er akkurat hva verden trenger i en tid som vår.

Men alle gode ting må ta slutt. Og slutter blir ikke bedre enn denne. På en litt … dyster måte.

«At Castle Wood», av Emily Brontë

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 17.02.09

emilyThe day is done, the winter sun
Is setting in its sullen sky;
And drear the course that has been run,
And dim the hearts that slowly die.

No star will light my coming night;
No morn of hope for me will shine;
I mourn not heaven would blast my sight,
And I ne’er longed for joys divine.

Through life’s hard task I did not ask
Celestial aid, celestial cheer;
I saw my fate without its mask,
And met it too without a tear.

The grief that pressed my aching breast
Was heavier far than earth can be;
And who would dread eternal rest
When labour’s hour was agony?

Dark falls the fear of this despair
On spirits born of happiness;
But I was bred the mate of care,
The foster-child of sore distress.

No sighs for me, no sympathy,
No wish to keep my soul below;
The heart is dead in infancy,
Unwept-for let the body go.

I will never play The Dane …

Posted in film by Arnfinn Pettersen on 16.02.09

withnail

Jeg har visst akkurat det lenge. Men jeg kan, eh, låne som en ravn. Særlig når det så til de grader er verdt å låne. Også så … aktuelt liksom. På en svært smal, litt nebbete måte.

(Den er, eh, lånt her.)

Klokkene klinger for Crow Crag

Posted in film by Arnfinn Pettersen on 16.02.09

crow_cragHva er din film – filmen du begynner å sitere fra når alkolholinntaket har nådd et bestemt nivå og det ikke lenger er tvil om at det er en god kveld og vil bli en katastrofal morgendag? Blues Brothers? Spinal Tap? Monty Pythons samlede verker? Norske byggeklosser?

For dodofuglen er det ikke tvil: «We want the best wines available to mankind.» «We’re approaching the end of the greatest decade of mankind. And as Big Ed son consitently have pointed out: We have failed to paint it black.» «Tell him if you must, I no longer care. I mean to have you even if it must be burglary. » «We are indeed drifting into the arena of the unwell.» «Flowers are essentially tarts; prostitutes for the bees.» Og vi foretrekker selvsagt «a young, firm carrot». Skulle bare mangle.

Withnail & I, med andre ord.

Senest i går ble jeg gjort kjent med Crow Crag Collective, som samler inn penger for å redde Sleddale Hall, onkel Montys sted på landet. Og i dag … i dag blir det klart hva som skjer med huset.

La oss sammen krysse vinger. Og hvis du trenger å bli minnet om filmes geni: Sitater galore finner du her.

_____

Oppdatering: Den triste nyheten er at det var til ingen nytte. Sleddale Hall ble solgt for 265 000 pund. Hvilket betyr at kollektivet manglet godt og vel 236 000. Jeg slipper i det minste å være lei meg for at jeg aldri rakk å love mine femti pund til prosjektet …

Litt kjettersk folkemusik

Posted in kjettersk, musikk by Arnfinn Pettersen on 15.02.09

Neste Kjettersk Kjeller, som dodofuglen har en halv vinge borti, går av stabelen torsdag 26. februar. Og når runedamen har snakket om runer og vikingmannen har vist vikingfilm, skal Kim Larsen synge og spille. Den andre Kim Larsen altså, han som er det danske neofolkbandet Of the Wand & the Moon. Og synger og spiller på videoen over, fra en konsert i Moskva i oktober i fjor.