dodofuglens nebbete notater

Fra Von Ferdeligs manuskript

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 16.10.09

Grunnet et utall oppfordringer, viderebringer vi ytterligere to dikt fra den livsbejaende poeten Belladonna Von Ferdeligs udaterte manuskript, funnet blant Von Nebbs etterlatte papirer. Det dreier seg denne gang om to lyriske øvelser i ubunden form.

_____

TENTAKKELLENGSEL

I drømmeløse netters tentakkeldype søvn
Langs stier for lengst fortært av tidens grådige hunger
Fra dager der solen har svunnet i tåketung glemsel
Til netter der selv stjernens skinn kun er en fjern drøm
Dit,
dit skal vi vandre. Sammen. Som igler tærende
på hverandres kropper
Evig
fanget i minnet om gleder som ikke var og
aldri
kan
bli

_____

FRIHETENS LENKER

I nattens skjønne mørke
langt, langt borte fra dagslysets kvelende rytme
synger evigheten en sang om tvilens rungende sannhet
fangenskapets grenseløse frihet.
Ta dine lenker og spis dem!
For ingen nåde finnes,
annet enn i fordømmelsen …

_____

Lystig lyrikk

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 14.10.09

Blant Von Nebbs etterlatte papirer, befinner det seg også et manus fra en viss Belladonna Von Ferdelig, en misantropisk poet om hvilket intet er kjent, utover at hun tydeligvis må ha bedt den nebbete vurdere hennes skriverier. De er litt … dystre. Vi tillater oss å gjengi en kort tekst, som er relativt representativ:

Blomsterkvad

La oss vandre langst stier
Av visne fioler
I enger av død
Kledd i blomstrede kjoler

En ny dag vil komme
Vår drøm og vår lengsel
Vil falme til intet
I gravenes fengsel

«Solonedgangsvise for forvirrede dronter», av Von Nebb

Posted in anbefalt lesning, Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 10.05.09

von nebbSkulle noen av dodofuglens lesere har snublet innom det eksellente blogtidsskriftet Knokkelklang, et tidsskrift utgitt av gode venner av den nebbete, vil dere muligens ha oppdaget at de i sitt nr. 3, som nettopp er lansert, publiserer tre dikt av Von Nebb. To av dem har allerede vært å lese på disse sider, men det tredje gjør sin debut der borte hos de knoklede.

Det dreier seg om diktet «Solonedgangsvise for forvirrede dronter», som viser Von Nebb fra sin mer fjollete side. Det befinner seg meget langt fra hans mer politisk engasjerte diktning, primært viet antivitalismens sak, og er mer å anse som blott til lyst.

Så det er, når diktet nå formidles også her, ingen grunn for de mer litteraturvitenskapelige av dere å begynne å lete etter dypere meninger, en aktivitet noen av mine lesere tidvis har vist en tilbøyelighet til. (Skjønt det har vært behagelig stille fra den fronten en stund.)

Uansett:

Solonedgangsvise for forvirrede dronter

Jeg våknet en morgen
Da solen gikk ned
Og sa til meg selv
”Hvilket hyggelig sted
Dette er!
Lurer på hvordan jeg
Endte opp her …”

Jeg lagde meg kaffe
Og spiste den opp
For det var i sannhet
En svært god kopp
Og så
Tok jeg skoene av
Og lot dem gå

Så skrev jeg et dikt
Om min gamle far
Som bodde lengst øst
I et badekar
Og drømte
Om innlagt vann mens han
Lå og svømte

Til middag spiste jeg
Kylling med ris
En svært pratsom fugl
Som på dannet vis
Underviste
I geometri mens jeg
Satt og spiste

Jeg la meg om kvelden
Da solen stod opp
Men sa klart i fra:
”Nå må det bli stopp
På det her
Det er bare tull, det
Er det det er

Så da ble det det

«Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage», av Von Nebb

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 09.03.09

von-nebbBlant de papirer min gode venn Von Nebb etterlot meg før han gikk hen og døde ut (i henhold til noen nebbianister for annnen gang), er en rekke dikt og andre tekster som tar for seg den i vår tid skremmende utbredte vitalismen.

Det er rent ut uhyggelig å bevitne hvor mange som nærer diskriminerende holdninger til oss utdødde og ikke er villige til å tilkjenne oss selv de mest elementære rettigheter.

Men dette rammer ikke kun de utdødde. Også fabelvesener lider under disse ondsinnede holdningene og for mange av dem er det at de ikke en gang har levd en skam de sliter tungt med i hverdagen. Også dette opptok Von Nebb.

Et av de diktene som klarest tar til orde mot vitalismens onde kraft, er dette:

Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage

Det er trist å være utdødd
Det er sørgelig å være død
Det er nesten like trist som å
Bli dømt til vann og brød
Men min gode venn, griffen
Sier ”det er ikke synd på deg
Du har nå i hvert fall dødd
Men hva med stakkars meg?

Jeg er jo ikke en gang til
Jeg har lest det i en bok
Noen sier de har sett meg
Men det skyldes nok noe de tok
Jeg har lett, og ikke funnet meg
I skuff og krik og krok
Så jeg spurte en professor
Som er usedvanlig klok
Han sa:
Nei, griffer er slett ikke til
Det har jeg skrevet i en bok

Så det er ikke annet å gjøre
Jeg må lære å leve med
At jeg rett og slett ikke finnes
Det er veldig sørgelig det.”
Slik talte min venn, griffen
Slik hans sorgtunge tale lød
Men jeg synes uansett
At det er trist, ja meget trist,
Å være død

«En Meget Dyster Mann», av Von Nebb

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 23.02.09

von-nebbFør han forsvant – ja, før han rent sagt døde ut – overlot min gode, om enn noe eksentriske venn Von Nebb et manuskript i min forvaring; sammen med grundige, men svært forvirrende, instruksjoner om hva som skal gjøres med det. Jeg tror han ønsket at jeg skal publisere det sånn litt etter litt, når tiden er moden for det. Men jeg er sannelig ikke sikker.

Deres vert er uansett i et heller grettent humør i dag, så tiden er derfor funnet moden for første blad i serien «Fra Von Nebbs opptegnelser», diktet «En Meget Dyster Mann»:

En Meget Dyster Mann

Jeg er en meget dyster mann
Jeg har en paraply
Og jeg har en venn som nylig hjalp
En flodhest med å fly
Men om den faller ned igjen
Så er jeg trygg for den, min venn
For jeg har paraply

Jeg er en meget dyster mann
Jeg tenker ofte at
Det er vanskelig å klatre opp et
Fjell som er helt flatt
Og da jeg skulle prøve og
Kom til topps, hva skjedde så?
Jo, jeg fant igjen min hatt

Jeg er en meget dyster mann
Og har vært det nå en stund
For jeg har en venn som har en venn
Som tror han er en hund
Han biter gjerne postmannben
Og av og til er han for sen
Til kaffe, uten grunn

Jeg er en meget dyster mann
Og det er meget trist
At min onkels bror, min far
Tror det er noe jeg har spist
Som har gjort meg til den mann jeg er
Den dystre mann som sitter her
Og rimer målbevisst