Løve

I serien «Dodofuglen fotograferer Oslos dyreliv».

Damh the Bard: 1952 Vincent Black Lightning

Når verdens beste neopaganistdruidefolkrocker på udmerket vis covrer en av Richard Thompsons aller, aller beste sanger (hvilket vil si en av verdens beste sanger overhodet), er det tilstrekkelig av en begivenhet til at den blir videreformidlet på disse sider. Nyt.

Repet

Gnom

Han er sånn ca seks cm høy. Jeg kjøpte ham i Bristol. Han bor i haven vår. Han har ikke egentlig den farven. Han er ikke blitt kidnappet av naboens katter ennå. Men dod0fruen har ikke gitt opp håpet.

Stormfugl

Dodofuglen er kommet i besittelse av et Nikon D90-kamera og vil fremover more seg litt med å publisere egne fotografier på disse sider.  I utgangspunktet ukommentert, men av og til med små tillegg. Som at dette bildet ble tatt på en strålende solskinnsdag.

Jeg er sulten. Jeg vil ha en burger

I en verden av vulgariteter, er det sjelden man ser et så … subtilt forsøk på å lange farseprodukter.

Hvis teksten nederst byr på problemer, står det:

Fill your desire for something long, juicy and flame-grilled with the NEW BK SUPER SEVEN INCHER. Yearn for more after you taste the mind-blowing burger that comes with a single beef patty, topped with American cheese, crispy onions and the A1 Thick & Hearty Steak Sauce.

Sulten?

«A Process in the Weather of the Heart», av Dylan Thomas

A process in the weather of the heart
Turns damp to dry; the golden shot
Storms in the freezing tomb.
A weather in the quarter of the veins
Turns night to day; blood in their suns
Lights up the living worm.

A process in the eye forwarns
The bones of blindness; and the womb
Drives in a death as life leaks out.

A darkness in the weather of the eye
Is half its light; the fathomed sea
Breaks on unangled land.
The seed that makes a forest of the loin
Forks half its fruit; and half drops down,
Slow in a sleeping wind.

A weather in the flesh and bone
Is damp and dry; the quick and dead
Move like two ghosts before the eye.

A process in the weather of the world
Turns ghost to ghost; each mothered child
Sits in their double shade.
A process blows the moon into the sun,
Pulls down the shabby curtains of the skin;
And the heart gives up its dead.

Return of the slo-mo-dove …

Dodofuglen fniste av denne. Det skader selvsagt ikke at originalen er produsert av Jim Steinman.

Veldig, veldig smertefullt

Gratulasjoner går ut på forhånd til besøkende som måtte klare å se gjennom hele. For etterpå vil de neppe være i stand til å forstå noe som helst.

I anledning opptøyene i Iran: «Ozymandias», av Shelley

I met a traveller from an antique land
Who said: «Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown
And wrinkled lip and sneer of cold command
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed.
And on the pedestal these words appear:
`My name is Ozymandias, King of Kings:
Look on my works, ye mighty, and despair!’
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare,
The lone and level sands stretch far away».

Anbefalt lesning: The Ever So Strange Animal Almanac

Utdødd fugl som den er, er dodofuglen alltid på leting etter kuriøse eksistenser fra dyreriket den kan henge rundt med. Og move over, Basse, du kan’ke konkurrere med en aye-aye.

Aye-ayen til høyre kom dodofuglen for øye på en (for den) nyoppdaget blog på det mye omtalte internettet: The Ever So Strange Animal Almanac, drevet av den viktorianske naturalisten Sir Pilkington-Smythe.

Sitat:

Aye Ayes have recently been observed to be rather affable fellows, the males socializing happily at the edges of their territory. They are however less gentlemanly when it comes to rumpy-pumpy and have been observed pulling other males off mid bonk so that they can have a go.

Et besøk i Sir Pilkington-Smythes almanak er i høyeste grad anbefalt.

«Satana», av Jacob Sande

Eg trudde mest at Satan var ett mannfolk eg, før
eg såg han som alle dei hine,
som ein trolldiger gubbe med horn og med klør,
og med hestehov på føtane sine.
Men i natt fekk eg sjå den personen slik han er,
med ein underleg, gåtefull smil kom han meg nær,
og då brått fekk eg anna å finne,
for då såg eg at Satan var ein kvinne.

Med ein løyndomsfull dragnad inn i augo ho såg meg,
til mitt hjarta som i feberrus brende,
og eg skalv for den trolldom som i augo hennar låg,
medan veik i hennar vald eg meg kjende.
Kvar ein tanke som eg tenkte til sitt upphav dei batt,
dei var mykje som ein skuggesvart endelaus natt,
men det loga og blenkte på botn,
liksom kveldsol i skogsvarte votn.

Eg vart dregen mot den framande med viljelaust sinn,
og eg kjende som i vintunge draumar
hennar blodvarme, bivrande munn imot min,
til eg drukna som i havdjupe straumer.
Og ein dvaletung gløymsla over minnet mitt seg la,
då ho bøyde seg nedover meg og kviskrande sa:
Du er min, du skal fylgje Satana
til det evige store Nirvana.