dodofuglens nebbete notater

Foto: Skull Leaf

Posted in dodologisk, fotografi by Arnfinn Pettersen on 05.10.09

Leaf Skull

Dodofuglen bruker stadig mer av sin tid på å knipse bilder. Særlig nå, når den også er i besittelse av et snasent lite Nikon D3000, med fast 35mm Nikkor-objektiv. Hvilket ikke er større eller tyngre enn at det kan være med stort sett over alt. En fersk Mac Book Pro 17″ med full Photoshop (takk kjære arbeidsgiver) bidrar til moroa.

Etter litt tid på Flickr, har den gått over til å publisere (noen ganske få av) bildene på den norske billedtjenesten fotoeske.no. Se gjerne innom der fra tid til annen. Her bildet den har kalt Skull Leaf, som teknisk ikke er sånn aldeles optimalt, men som den nebbete allikevel er svært svak for.

Advertisements

Si hei til dodofruen

Posted in anbefalt lesning, dodologisk by Arnfinn Pettersen on 04.08.09

Av og til har jeg den glede å anbefale andres blogger. Men sjelden så nær hjemmet:

Dodofruen har tatt skrittet ut i blogosfæren. Si hei til henne!

Dough For The Do-Do

Posted in dodologisk by Arnfinn Pettersen on 06.04.09

Denne dodologiske klassikeren trenger vel egentlig ingen kommentarer, utover å fastslå at svært få ting slår Warner-tegnefilmene på sitt morsomste. Og dette er svært nær det morsomste. (Det mangler kun en dum coyote og en nebbete fugl.)

Det er ikke så ofte man ser underholdning rettet mot barn med Dali-referanser nåtildags …

Og ja, det er en litt rar dodo. Og Daffy Duck er ingensteds å se.

Dodofuglen feirer med Marimba Queens

Posted in dodologisk, kuriosa, musikk by Arnfinn Pettersen on 24.03.09

Her i redet er vi fortsatt opptatt med å feire ankomsten av en ny liten dodo.

Og hva er vel bedre enn å feire med litt feiende, glad marimba-musikk? Det er selveste Reg Kehoe and his Marimba Queens som spiller. Og som de spiller.

Jeg fant den forøvrig via en kostelig post hos Stephen Hough, hvis blog hos Daily Telegraph er  i ferd med å bli en favoritt.

Dodogriffen byr på te

Posted in dodologisk, kunst by Arnfinn Pettersen on 10.03.09

dodogriff

Noen ganger … noen ganger kommer en illustrasjon akkurat litt for sent. For et par poster siden la jeg ut nok et blad fra Von Nebbs opptegnelser, diktet «Dodofuglens elegi, hvori opptatt Griffens klage». Og hadde jeg kjent dodogriffen da, vel så ville han fått illustrere diktet.

Dodogriffen er skapt av denaldelesudmerkede Ursula Vernon og bildet heter «Tea With The Griffin». Det følges av en tekst som er etter dodofuglens smak:

The griffin knew that the mouse was blind, and thus had no idea that he was having tea with an enormous monster that, despite the foreparts of a dodo, nevertheless posessed a carnivorous feline stomach. But it’s lonely being a monster, particularly when your front half is extinct, and so he pretended to be a much smaller creature, and drank tea very cautiously out of the mouse-sized teacups, and kept his voice down to a whisper whenever he visited the mouse.

The mouse was, indeed, blind (being descended from one of a moderately famous trio) but was also nobody’s fool, and there was absolutely nothing wrong with his hearing. The griffin’s breathing couldn’t come from anything smaller than a bull elk. He occasionally wondered if he should offer his guest a bigger teacup (or possibly a barrel) but figured that if the griffin wasn’t going to say anything about it, neither was he.

Dodofuglen hever sin tekopp i respekt for Fru Vernon og sier som Von Nebb: «Det er trist å være utdødd / Det er sørgelig å være død». Men en god kopp te hjelper alltid.

«Jakt på fågel», av Harriet Löwenhjelm

Posted in dodologisk, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 06.03.09

h-lowenhjelmTallyho, Tallyho, jag har skjutit en dront,
en dront har jag skjutit med luntlåsgevär,
då solen rann ned mot en blek horisont
och havet låg blankt mellan öar och skär.
Då bolmade rök i en luft, som stod ljum,
och rymden var som ett ekande rum,
där skottet skallade fjärran och när.

Jag har skjutit en dront, jag har skjutit en dront.
Mina bröder, stån upp av er makliga ro.
I kunden väl aldrig er tänkt något sån´t,
I krasse, förkrumpne och sene att tro.
Han var en stor, han var brun, och han skrek som ett barn
och vingarna klapprade som på en kvarn,
då han föll till det rum, där som fiskarna bo.

Jag har skjutit en dront, jag har skjutit en dront.
Och nu går jag till byn, där som bröderna bo.
Nu vänder jag åter, men tom är min kont
och jag ropar ej mer: tallyho, tallyho.
Och jag talar väl ej om det undret, som skett.
Jag känner er väl, I ha’n förr mig belett,
I krasse, förkrumpne och sene att tro.

_____

Takk til Rolf Manne, som gjorde meg oppmerksom på diktet – og dergjennom på Löwenhjelm (1887-1918).

Bør jeg oppfatte det som en trussel?

Slekt-og-venner

Posted in dodologisk, kunst by Arnfinn Pettersen on 03.03.09

dodo-pic

I sin stadige søken rundt omkring på dette internettet, på leting slekt-og-venner, kom dodofuglen over dette prakteksemplaret, av den amerikanske skulptøren Donald Gialanella. Den er i metall og 36 tommer høy.

Gialanella skriver om skulpturen:

I tried to bring dignity to the depiction of this much maligned creature in this life size steel sculpture composed of hundreds of individually shaped feathers made of forged steel.

Dodofuglen fastslår, ekspert som den er på temaet dodens verdighet, at han har lykkes.