dodofuglens nebbete notater

Enda en Alice

Posted in carrolliana by Arnfinn Pettersen on 18.03.09

Til tross for innstendige løfter om det motsatte, later det til at en viss mulla er godt tom for ammunisjon. Er Alice-krigene over? Mullaen er ikke kjent for å gi seg lett, men han har vel tatt til vettet og innsett at han har møtt sin overmann …

Uansett, her viderebringes fire Alice-illustrasjoner av Gwynedd M. Hudson. De stammer fra 1922 og bærer her og der unektelig preg av inspirasjon fra så vel Tenniel (hertuginnen) som Rackham (skilpadden). Men fine er de, selv om hennes Alice-fremstilling ikke er av de beste.

hudson-alice-bill

hudson-alice-cook

hudson-alice-hatter

hudson-alice-griffon

Alice, ikke Alice

Posted in carrolliana by Arnfinn Pettersen on 02.03.09

tea_partyMin gode venn mullaen er muggen fordi jeg ikke har fulgt opp vår debatt om Alice. (Mine bidrag er her). Han mumlet noe i sitt meget mulne skjegg om å finne frem selvmordsbombebeltet, så jeg får vel gjøre et forsøk, da.

Men vær advart: Dodofuglen begynner å bli gretten og moralistisk.

Når sant skal sies synes jeg ikke hovedtemaet slik det utviklet seg er så fryktelig engasjerende.

Har man større glede av å lese Alice (og Carrolls øvrige produksjon) hvis man vet at mannen hadde en usunn dragning mot svært unge piker? Muligens. Noen mer enn andre, antar jeg. Uten å mene noe odiøst med det.

Vil man få dypere forståelse av å kjenne historien om Carrolls relasjon til stakkars Alice Liddell? Tja, jeg kan historien relativt godt, jeg synes når sant skal sies ikke at det gjør noe særlig fra eller til.

Jeg tror rett og slett ikke det å lese Alice bringer oss så langt inn i Carrolls psyke. Og utfra det jeg vet om den psyken, må jeg innrømme at jeg synes det er greit nok. Den virker ikke som et sted jeg vil tilbringe feriene mine.

Men en ting gjør meg ganske sur. Jeg kikket på en sånn derre fattigfornem praktutgave av Carrolls samlede i en bokhandel her om dagen. En sånn med «gullkanter». Og tror dere ikke de hadde klistret opp et bilde av Alice Liddell over hele baksiden.

De kunne valgt Rackham, de kunne valgt Tenniel. Men de valgte et av Carrolls mest pornografiske Liddell-bilder.

Og jeg ble rett og slett sur.

Og jeg må innrømme at jeg blir litt irritert når Mulle i en kommentar skriver: «… ein kan vel ikkje betvile at Alice er Alice Liddel, ein av hans mange kjærleiker!»

Med fare for å virke gretten her: Visst pokker kan man det!

Alice Liddell var en virkelig pike, av kjøtt og blod. Alice er derimot en litterær konstruksjon fra Lewis Carrolls hode. Var hun inspirert av Liddell? Ganske sikkert. Eller rettere sagt: Hun var inspirert av den Alice Liddell Carroll hadde konstruert i sitt verdensfjerne, menneskesky og heller forstyrrede hode.

Men hun er ikke Alice Liddell. Det er å gjøre Alice både langt større og langt mindre enn hun er.

Det er å gjøre henne større, fordi det er å tillegge henne en menneskelighet hun ikke har. Alice er en litterær skikkelse. Til alt overmål en pappfigur av en litterær skikkelse. Hun er nesten uten egenskaper. Ting skjer med henne og på grunn av henne, men hun har knapt noe indre liv.

Og det er samtidig å gjøre henne mindre, fordi det er å redusere henne til en inspirasjon fra en bestemt person, mens skikkelsen har vært formet på ny og på ny, av lesere i alle aldre og mange land. Alice har et eget liv som ikke har noe med Liddell å gjøre.

Samtidig er en slik påstand å tvinge den virkelige piken Alice inn i formen skapt av Carrolls forskrudde og usunne psyke. Hun var noe lang mer og noe langt viktigere enn det: Hun var et virkelig menneske. Og hun er i over et århundre blitt misbrukt av Carroll-tolkere som reduserer henne til en brikke i deres litteraturvitenskapelige spill om den virkelige Alice.

Alice Liddell hadde fortjet noe langt bedre: Hun hadde fortjent å bli glemt.

_____

(Illustrasjonen er av argentineren Fernando Falcone. Jeg fant den via fantastiske Seven Impossible Things Before Breakfast.)

En annen Alice

Posted in carrolliana by Arnfinn Pettersen on 09.02.09

alice

Min gode venn den gale mullaen mer enn antyder at min irettesettelse av hans uskikkelige omgang med Alice var vel nebbete. Vel, hva kan han egentlig vente? Er man en dodofugl eller er man ikke?

For å gjøre opp for seg, har han, i en sak hvis tittel refererer til et annet populærkulturelt ikon, tatt for seg Alice’ behandling i diverse fora, samt tegnet og forklart om Carrolls sex-liv (eller fraværet av denslags), hans forkjærlighet for å fotografere veldig unge piker uten overvettes mye klær på og ulike tolkninger av hva alt dette betyr.

Dodofuglen tror ikke på pskylologien. Og slett ikke på poppsykologien. Den har lest mange nok analyser av skjønnlitterære og tradisjonelle fortellinger fra mer eller mindre kvalifisert psykohånd, til å ha innfunnet seg med at menneskesinnet er et mysterium og langt å foretrekke på den måten.

Hovedproblemet med slike analyser, er vanligvis at de forteller mer om analytikerens sinn enn om forfatteren eller oss andre. De har også en tendens til å gjøre en hønsefarm ut av en fjær, hvis den ser fin ut i hatten deres.

Min favoritt er fra Bengt Holbeks analyser av psykoanalytiske analyser av Rødhette. Som alle som én tar utgangspunkt i at jentungen har en rød hette. Jeg mener … ung jente … stor ulv … spise … rød hette. Jeg overlater regnestykket til dere. La meg nøye meg med å si at gryende seksualitet står sentralt.

Det er bare et bittelite problem, som Holbek viser: Rødhette hadde ingen rød hette før Perrault utstyrte henne med det i sin nedskriving av eventyret. En versjon som har dannet grunnlaget for alle senere litterære utgaver.

Så alle analyser av folkets pskyke som tar utgangspunkt i Rødhettes røde hette faller nødvendigvis sammen som et korthus. De er rene konstruksjoner og sier mer om analytikerens besatthet av nakne småpiker enn de sier om det faktiske folkeeventyret.

Dodofuglen har det sånn med Alice også. Den har lest mange analyser av hva Alice egentlig måtte bety. Den tror ikke på noen av dem.

Dodofuglens personlige teori er at Alice kun er overflate. Den er ikke ment å bety noe bestemt i det hele tatt. Den har ingen skjulte budksap. Heller ikke skjulte budskap som var så skjulte at de var skjulte for forfatteren også.

Den er skrevet i sin samtid og som sådan preget av sin samtid. Selvsagt. Den er skrevet av en mann og som sådan preget av den mannen. Det er også selvsagt.

Men å bruke Alice til å utforske vikorianernes sinn, eller menneskesinnet som sådan for den saks skyld, er sløsing med tid. Det er nonsense.

Og det er Alice også. Nonsense altså. Hvilket gjør den vidåpen for tolkninger og fortolkninger. Og det er, med eller uten klær, for all del en udmerket ting.

Men mysteriet har ingen løsning. Det er sin egen løsning. Alice er overflate. Alice er språk. Og Alice er storslagen humor.

Så i stedet for å spekulere i stakkars Dodgsons seksualliv (hvilket etter alle solemerker var triste greier), foretrekker Dodofuglen å forelegge sine lesere en annen tolkning av Alice i bilder, en tolkning nesten like bra som Rackhams.

Mine damer og herrer: Alice illustrert av Tove Jansson:

jansson-alice-caucus-race

jansson-alice-caterpillar

jansson-alice-pepper

jansson-alice-tortoise

jansson-alice-cards

Bildene er lånt her.

«The Mad Gardener’s Song», av Lewis Carroll

Posted in carrolliana, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 06.02.09

He thought he saw an Elephant,lewis-carroll2
That practised on a fife:
He looked again, and found it was
A letter from his wife.
‘At length I realise,’ he said,
The bitterness of Life!’

He thought he saw a Buffalo
Upon the chimney-piece:
He looked again, and found it was
His Sister’s Husband’s Niece.
‘Unless you leave this house,’ he said,
«I’ll send for the Police!’

He thought he saw a Rattlesnake
That questioned him in Greek:
He looked again, and found it was
The Middle of Next Week.
‘The one thing I regret,’ he said,
‘Is that it cannot speak!’

He thought he saw a Banker’s Clerk
Descending from the bus:
He looked again, and found it was
A Hippopotamus.
‘If this should stay to dine,’ he said,
‘There won’t be much for us!’

He thought he saw a Kangaroo
That worked a coffee-mill:
He looked again, and found it was
A Vegetable-Pill.
‘Were I to swallow this,’ he said,
‘I should be very ill!’

He thought he saw a Coach-and-Four
That stood beside his bed:
He looked again, and found it was
A Bear without a Head.
‘Poor thing,’ he said, ‘poor silly thing!
It’s waiting to be fed!’

He thought he saw an Albatross
That fluttered round the lamp:
He looked again, and found it was
A Penny-Postage Stamp.
‘You’d best be getting home,’ he said:
‘The nights are very damp!’

He thought he saw a Garden-Door
That opened with a key:
He looked again, and found it was
A Double Rule of Three:
‘And all its mystery,’ he said,
‘Is clear as day to me!’

He thought he saw a Argument
That proved he was the Pope:
He looked again, and found it was
A Bar of Mottled Soap.
‘A fact so dread,’ he faintly said,
‘Extinguishes all hope!’

Den sanne Alice

Posted in carrolliana by Arnfinn Pettersen on 06.02.09

Min gode venn den gale mullaen har postet tre klipp fra en, eh, musicalversjon av Alice in Wonderland.

En litt lettkledd sådan. Det er for all del … fascinerende, på en litt … fascinerende måte. Men det får da være grenser. Humf.

For å rette opp den carrollianske balanse i blogosfæren, ser jeg mer derfor nødt til å minne om hvordan det egentlig skal se ut:

alice-rackham-mary-ann3

alice-rackham-pig2

alice-rackham-teaparty2

alice-rackham-cards

Arthur Rackham, selvfølgelig. Fra 1907. Inntil da hadde man måttet nøye seg med Tenniels drodlerier. (Og et par andre desperate forsøk, som burde få forbli i glemselen.)