dodofuglens nebbete notater

Songs for/by Cthulhu

Posted in lovecraftiana, musikk by Arnfinn Pettersen on 28.05.09

Siden dodofuglen er i det lovecraftianske hjørnet, føltes det avgjørende å dele dette med dere:

Og når vi nå er inne på abominasjoner gjorde den gale mullaen Hastur meg oppmerksom på denne vederstyggeligheten:

«The Cats», av H.P. Lovecraft

Posted in lovecraftiana, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 27.05.09

Lovecraft-and-FelisBabels of blocks to the high heavens towering
Flames of futility swirling below;
Poisonous fungi in brick and stone flowering,
Lanterns that shudder and death-lights that glow.

Black monstrous bridges across oily rivers,
Cobwebs of cable to nameless things spun;
Catacomb deeps whose dank chaos delivers
Streams of live foetor that rots in the sun.

Colour and splendour, disease and decaying,
Shrieking and ringing and crawling insane,
Rabbles exotic to stranger-gods praying,
Jumbles of odour that stifle the brain.

Legions of cats from the alleys nocturnal.
Howling and lean in the glare of the moon,
Screaming the future with mouthings infernal,
Yelling the Garden of Pluto’s red rune.

Tall towers and pyramids ivy’d and crumbling,
Bats that swoop low in the weed-cumber’d streets;
Bleak Arkham bridges o’er rivers whose rumbling
Joins with no voice as the thick horde retreats.

Belfries that buckle against the moon totter,
Caverns whose mouths are by mosses effac’d,
And living to answer the wind and the water,
Only the lean cats that howl in the wastes.

En grunn til å tro på Rod

Posted in musikk by Arnfinn Pettersen on 17.05.09

Noen artister (og ordet er valgt med omhu) er i stand til både å nå de største høydene og de dypeste bunnene. Ingen mer enn Rod Stewart. Som frontmann i The Faces er han en av rockens store. Og de første soloplatene hans er mesterverker. Men siden … vel, siden har det vært så som så.

Samtidig har det med ujevne mellomrom kommet genuint bra plater. Som A Spanner in the Works fra 1995 og Human fra 2001. Han har vist seg som en tidvis (tidvis, vel og merke) utsøkt tolker av andres materiale. Og aller, aller best er hans coverversjon av Tim Hardins Reason To Believe, som avslutter Every Picture Tells a Story fra 1971.

Her er den i et liveopptak fra Japan fra 1994, etterfulgt av en annen stor coverlåt, Mike d’Abos Handbags and Gladrags.

Hardin er forøvrig verdt en post i seg selv. Men det får bli en annen gang.

Aliens. Destruction

Posted in kuriosa by Arnfinn Pettersen on 15.05.09

I fall du skulle trenge å bekjempe aliens. Og tilfeldigvis befinner det ute på landsbygden. Kan det være denne videoen har noen gode tips til deg.

Steve & Martyn

Posted in musikk by Arnfinn Pettersen on 14.05.09

SK_MJ

Herre. En aften med Steve Knightley OG Martyn Joseph. To av dodofuglens store, store, stooooore helter. Det mangler bare Tom Robinson, så hadde det vært hele Faith, Folk & Anarchy. (Hvis ene plate dere kan laste ned her. Knightleys versjon av Robinsons You tattooed me er fantastisk.)

Eia kommer vi oss dit. Deppaaaaaaaaaaaaaa.

En hekta fugl

Posted in kuriosa, musikk by Arnfinn Pettersen on 13.05.09

Av og til kler dodofuglen seg i vanlige klær og går ut blant menneskene. Fordi dodofugler, utdødde som de er, må leve de også. Og ikke minst ha noe å leve av.

Akkurat nå er dodofuglen i den uhyggelige situasjon at den faktisk må jobbe, da en deadline nærmer seg. Det er ikke det morsomste den vet, men for en tid tilbake fant den det perfekte dop for slike situasjoner: Man blander store deler espresso (minst seks shots) med enda større doser eurobeat.

Ikke alle kjenner av en eller annen grunn fenomenet eurobeat. Det er, for å si det meget enkelt, italiensk disco spesiallaget for det japanske tenåringsmarkedet. Klassisk italodisco på heftige doser speed. Det går fort. Det er hysterisk. Det er intenst fjollete. Og tekstene er stort sett totalt meningsløse.

Jeg oppdaget det først gjennom Bjørn Stærk, som omtalte det i posten med det megetsigende navnet [Insert random meaningless lyrics here]. Som Bjørn skriver:

There’s good music, and there’s bad music, and then there’s eurobeat, which is both.

You know McDonald’s strawberry milkshakes? I love McDonald’s strawberry milkshakes. It both isn’t food and transcends food, creating a delicious synthetic world of its own.

Now imagine a 0,4l cup of espresso that tastes like strawberry milkshake. That’s eurobeat.

Rent bortsett fra at jeg ikke liker milkshake, tror jeg jeg skjønner akkurat hva han mener. Posten inneholder forøvrig tre musikkeksempler, deriblant det som fortsatt er min definitive eurobeat-favoritt: Franz Tornado and the Mad Cow Girls Bandolero Comanchero. Det viser seg kjælkete å legge inn musikkfiler i WordPress, men et utdrag fra den kan høres på dette klippet (eller hør alt hos hr. Stærk):

Det er ikke bra. Det er absolutt ikke bra. Men det er søtt. Og klissete. Og svært, svært vanedannende. Som Bjørn oppsummerer det: «There are only two possible reactions to this music: 1) God, that’s terrible. 2) God, that’s terrible, (but I still haven’t pressed stop.)»

Klippet illustrerer også hva eurobeat gjerne brukes til: Para Para – en slags japansk tenåringsvariant av line-dance, der man danser på forhånd definerte trinn. Det brukes også på Para Para-maskiner. Der det er om å gjøre å danse rett så lenge som mulig.

Eurobeat lages av relativt få artister, men de opererer under et utall fjollete pseudonymer. Jeg er særlig svar for hi energy-varianten. Ved siden av Franz Tornado (Federico Rimonti), betyr det blant annet Bazooka Girl (Cristiana Cucchi) og Baby Bazooka (Greta Accatino).

Siden dette er musikk laget av italienere for japanske småjenter, er tekstene et særlig fascinerende kapittel. Av og til dukker det opp noe som nesten gir mening, men for det meste er det fraser og ord som høres bra ut, uavhengig av om det faktisk betyr noe. Resultatet er tidvis så meningsløst at det blir sublimt. Det blir en form for lydmalende poesi, bestående av ord som høres særlig fine ut. De er, som dere kanskje har skjønt, veldig glad i «bazooka» og «mad cow».

Et eksempel, for å forklare hva jeg mener. En av mine musikalske favoritter til alt overmål, Bazooka Girls Cantare Ballare (Happy Eurobeat):

Cantare Ballare (Happy Eurobeat)

Suck a Bazooka
No One Sleep In Tokyo
Din Don Dan
Money Go
Night of Fire
Bandolero Comanchero
Boom Boom Girl
Virtual Love

Go Go Dance
Technotronic Flight
Shadow In The Night
Telephone
Try Me
Ike Ike
Dancing In The Jungle
Dancing In The Maharaja Night

Mad Cow
Bazooka Man
Boom Boom Japan
Hot Girl
Deja Vu
O Sole Mio
My Only Star
Don’t Stop The Music
Love Generation

Mad Cow
Bazooka Man
Boom Boom Japan
Hot Girl
Deja Vu
O Sole Mio
My Only Star
Don’t Stop The Music
Love Generation
(Cantare Ballare)
(Cantare Ballare)

My Sweet Banana
Dancing At Twin Star
Milan Milan Milan
Get My Love
Round ‘n’ Round
Hot Love & Emotion
Deltadance.com
Be My Lover

Vel, nå må dodofuglen jobbe. Og høre på eurobeat. Den må bare hente mer espresso først. Hm, jeg tenker vi går for en tredobbel igjen.

Formative trudelutter I

Posted in formative trudelutter, musikk by Arnfinn Pettersen on 12.05.09

Hvordan, spør av og til noen av dens trofaste lesere, ble dodofuglen den fuglen den er? Svaret handler i vesentlig grad, om enn ikke utelukkende, om musikk. Og for å bidra en smule til innsikt i dens nebbete sinn, starter den herved serien «formative trudelutter».

Først ut er en av dens absolutte favorittsanger med et av dens absolutte favorittband: The Pogues spiller Misty Morning Albert Bridge.

«Solonedgangsvise for forvirrede dronter», av Von Nebb

Posted in anbefalt lesning, Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 10.05.09

von nebbSkulle noen av dodofuglens lesere har snublet innom det eksellente blogtidsskriftet Knokkelklang, et tidsskrift utgitt av gode venner av den nebbete, vil dere muligens ha oppdaget at de i sitt nr. 3, som nettopp er lansert, publiserer tre dikt av Von Nebb. To av dem har allerede vært å lese på disse sider, men det tredje gjør sin debut der borte hos de knoklede.

Det dreier seg om diktet «Solonedgangsvise for forvirrede dronter», som viser Von Nebb fra sin mer fjollete side. Det befinner seg meget langt fra hans mer politisk engasjerte diktning, primært viet antivitalismens sak, og er mer å anse som blott til lyst.

Så det er, når diktet nå formidles også her, ingen grunn for de mer litteraturvitenskapelige av dere å begynne å lete etter dypere meninger, en aktivitet noen av mine lesere tidvis har vist en tilbøyelighet til. (Skjønt det har vært behagelig stille fra den fronten en stund.)

Uansett:

Solonedgangsvise for forvirrede dronter

Jeg våknet en morgen
Da solen gikk ned
Og sa til meg selv
”Hvilket hyggelig sted
Dette er!
Lurer på hvordan jeg
Endte opp her …”

Jeg lagde meg kaffe
Og spiste den opp
For det var i sannhet
En svært god kopp
Og så
Tok jeg skoene av
Og lot dem gå

Så skrev jeg et dikt
Om min gamle far
Som bodde lengst øst
I et badekar
Og drømte
Om innlagt vann mens han
Lå og svømte

Til middag spiste jeg
Kylling med ris
En svært pratsom fugl
Som på dannet vis
Underviste
I geometri mens jeg
Satt og spiste

Jeg la meg om kvelden
Da solen stod opp
Men sa klart i fra:
”Nå må det bli stopp
På det her
Det er bare tull, det
Er det det er

Så da ble det det

Tiny Galore

Posted in kuriosa, musikk by Arnfinn Pettersen on 06.05.09

Etter at forrige post skapte en veritabel kommentarstorm (fra Svein), ser jeg ingen annen utvei enn gjøre det jeg burde gjort forlengst. Legge ut mer Tiny Tim. Mye mer Tiny Tim.

Den første videoen er til overmål en duett. Mellom Tiny Tims falsettsopran og Tiny Tims sonore baryton. Hvilket demonstrer at mannen var en gudbenådet sanger.

Så en video som viser Tiny Tim fra den seriøse siden, som en fremfører av den store amerikanske sangskatten. Her en fabelaktig versjon av «Sweet and Lovely».

Hvilket skulle bevise at han var noe langt mer enn en novelty act. Men novelty act var han også. Og aller, aller best kjent for sin hysteriske versjon av Tip Toe Through The Tulips. Her med heller råtten lyd, men poenget er klart nok.

Det jeg aller helst ville hatt her, er det som var Kjettersk Kjellers åpningslåt de første par årene, Tinys og Brave Combos swingjazzversjon av Stairway to Heaven. Men siden jeg ikke har den (annet enn på plate, selvsagt), får dere heller nyte denne oppjazza versjonen av Do Ya Thing I’m Sexy?

Hva kan man egentlig si? Bortsett fra «Hell, Yeah!»?

Den store, lille mannen

Posted in kuriosa, musikk by Arnfinn Pettersen on 05.05.09

Jeg har planlagt en lengre Tiny Tim-post i en evighet (eller i det minste et par måneder). Ganske enkelt fordi ingen, abolutt ingen, er helt som Tiny Tim. Men posten lar visst vente på seg. I mellomtiden kan dere gjøre det som er enda bedre, høre Tiny Tim selv. Det er, for de av dere som ikke vet hva dere går til, en særegen opplevelse.

Tiny Tim var et skattkammer av musikalske rariteter, en svær mann med en helt annerledes stemme, en genuin freak. Noen korte år var han medias yndling. For så å forsvinne ut i obskuriteten igjen. Uten at det lot til å gå nevneverdig inn på ham.

Tiny Tim var unik. Og hvis dere ikke lar dere overvelde av mannens unike geni, vel så har dere ingenting på denne bloggen å gjøre.

Litt søtt. Litt rart. Veldig fint

Posted in kunst, musikk by Arnfinn Pettersen on 04.05.09

Av og til blir man oppmerksom på små, rare skatter der ute på det mye omtalte internettet. Jeg falt pladask for denne videoen av Overture (jeg fant den opprinnelig her). Og særlig for  musikken, av tyskeren Hauschka, som Dodofuglen er i gang med å oppdage. Oppdag du også.