dodofuglens nebbete notater

Fra Von Ferdeligs manuskript

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 16.10.09

Grunnet et utall oppfordringer, viderebringer vi ytterligere to dikt fra den livsbejaende poeten Belladonna Von Ferdeligs udaterte manuskript, funnet blant Von Nebbs etterlatte papirer. Det dreier seg denne gang om to lyriske øvelser i ubunden form.

_____

TENTAKKELLENGSEL

I drømmeløse netters tentakkeldype søvn
Langs stier for lengst fortært av tidens grådige hunger
Fra dager der solen har svunnet i tåketung glemsel
Til netter der selv stjernens skinn kun er en fjern drøm
Dit,
dit skal vi vandre. Sammen. Som igler tærende
på hverandres kropper
Evig
fanget i minnet om gleder som ikke var og
aldri
kan
bli

_____

FRIHETENS LENKER

I nattens skjønne mørke
langt, langt borte fra dagslysets kvelende rytme
synger evigheten en sang om tvilens rungende sannhet
fangenskapets grenseløse frihet.
Ta dine lenker og spis dem!
For ingen nåde finnes,
annet enn i fordømmelsen …

_____

Lystig lyrikk

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 14.10.09

Blant Von Nebbs etterlatte papirer, befinner det seg også et manus fra en viss Belladonna Von Ferdelig, en misantropisk poet om hvilket intet er kjent, utover at hun tydeligvis må ha bedt den nebbete vurdere hennes skriverier. De er litt … dystre. Vi tillater oss å gjengi en kort tekst, som er relativt representativ:

Blomsterkvad

La oss vandre langst stier
Av visne fioler
I enger av død
Kledd i blomstrede kjoler

En ny dag vil komme
Vår drøm og vår lengsel
Vil falme til intet
I gravenes fengsel

«The Little Boy and the Old Man», av Shel Silverstein

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 17.07.09

shel_silversteinSaid the little boy, «Sometimes I drop my spoon.»
Said the old man, «I do that too.»
The little boy whispered, «I wet my pants.»
«I do that too,» laughed the little old man.
Said the little boy, «I often cry.»
The old man nodded, «So do I.»
«But worst of all,» said the boy, «it seems
Grown-ups don’t pay attention to me.»
And he felt the warmth of a wrinkled old hand.
«I know what you mean,» said the little old man.

«A Process in the Weather of the Heart», av Dylan Thomas

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 24.06.09

dylanthomasA process in the weather of the heart
Turns damp to dry; the golden shot
Storms in the freezing tomb.
A weather in the quarter of the veins
Turns night to day; blood in their suns
Lights up the living worm.

A process in the eye forwarns
The bones of blindness; and the womb
Drives in a death as life leaks out.

A darkness in the weather of the eye
Is half its light; the fathomed sea
Breaks on unangled land.
The seed that makes a forest of the loin
Forks half its fruit; and half drops down,
Slow in a sleeping wind.

A weather in the flesh and bone
Is damp and dry; the quick and dead
Move like two ghosts before the eye.

A process in the weather of the world
Turns ghost to ghost; each mothered child
Sits in their double shade.
A process blows the moon into the sun,
Pulls down the shabby curtains of the skin;
And the heart gives up its dead.

I anledning opptøyene i Iran: «Ozymandias», av Shelley

Posted in det totalitære, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 17.06.09

ozymandiasI met a traveller from an antique land
Who said: «Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown
And wrinkled lip and sneer of cold command
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed.
And on the pedestal these words appear:
`My name is Ozymandias, King of Kings:
Look on my works, ye mighty, and despair!’
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare,
The lone and level sands stretch far away».

«Satana», av Jacob Sande

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 13.06.09

untitledEg trudde mest at Satan var ett mannfolk eg, før
eg såg han som alle dei hine,
som ein trolldiger gubbe med horn og med klør,
og med hestehov på føtane sine.
Men i natt fekk eg sjå den personen slik han er,
med ein underleg, gåtefull smil kom han meg nær,
og då brått fekk eg anna å finne,
for då såg eg at Satan var ein kvinne.

Med ein løyndomsfull dragnad inn i augo ho såg meg,
til mitt hjarta som i feberrus brende,
og eg skalv for den trolldom som i augo hennar låg,
medan veik i hennar vald eg meg kjende.
Kvar ein tanke som eg tenkte til sitt upphav dei batt,
dei var mykje som ein skuggesvart endelaus natt,
men det loga og blenkte på botn,
liksom kveldsol i skogsvarte votn.

Eg vart dregen mot den framande med viljelaust sinn,
og eg kjende som i vintunge draumar
hennar blodvarme, bivrande munn imot min,
til eg drukna som i havdjupe straumer.
Og ein dvaletung gløymsla over minnet mitt seg la,
då ho bøyde seg nedover meg og kviskrande sa:
Du er min, du skal fylgje Satana
til det evige store Nirvana.

«Album», av R.S. Thomas

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 03.06.09

r.s. thomasMy father is dead.
I who am look at him
who is not, as once he
went looking for me
in the woman who was.

There are pictures
of the two of them, no
need of a third, hand
in hand, hearts willing
to be one but not three.

What does it mean
life? I am here I am
there. Look! Suddenly
the young tool in their hands
for hurting one another.

And the camera says:
Smile; there is no wound
time gives that is not bandaged
by time. And so they do the
three of them at me who weep.

«The Cats», av H.P. Lovecraft

Posted in lovecraftiana, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 27.05.09

Lovecraft-and-FelisBabels of blocks to the high heavens towering
Flames of futility swirling below;
Poisonous fungi in brick and stone flowering,
Lanterns that shudder and death-lights that glow.

Black monstrous bridges across oily rivers,
Cobwebs of cable to nameless things spun;
Catacomb deeps whose dank chaos delivers
Streams of live foetor that rots in the sun.

Colour and splendour, disease and decaying,
Shrieking and ringing and crawling insane,
Rabbles exotic to stranger-gods praying,
Jumbles of odour that stifle the brain.

Legions of cats from the alleys nocturnal.
Howling and lean in the glare of the moon,
Screaming the future with mouthings infernal,
Yelling the Garden of Pluto’s red rune.

Tall towers and pyramids ivy’d and crumbling,
Bats that swoop low in the weed-cumber’d streets;
Bleak Arkham bridges o’er rivers whose rumbling
Joins with no voice as the thick horde retreats.

Belfries that buckle against the moon totter,
Caverns whose mouths are by mosses effac’d,
And living to answer the wind and the water,
Only the lean cats that howl in the wastes.

«Solonedgangsvise for forvirrede dronter», av Von Nebb

Posted in anbefalt lesning, Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 10.05.09

von nebbSkulle noen av dodofuglens lesere har snublet innom det eksellente blogtidsskriftet Knokkelklang, et tidsskrift utgitt av gode venner av den nebbete, vil dere muligens ha oppdaget at de i sitt nr. 3, som nettopp er lansert, publiserer tre dikt av Von Nebb. To av dem har allerede vært å lese på disse sider, men det tredje gjør sin debut der borte hos de knoklede.

Det dreier seg om diktet «Solonedgangsvise for forvirrede dronter», som viser Von Nebb fra sin mer fjollete side. Det befinner seg meget langt fra hans mer politisk engasjerte diktning, primært viet antivitalismens sak, og er mer å anse som blott til lyst.

Så det er, når diktet nå formidles også her, ingen grunn for de mer litteraturvitenskapelige av dere å begynne å lete etter dypere meninger, en aktivitet noen av mine lesere tidvis har vist en tilbøyelighet til. (Skjønt det har vært behagelig stille fra den fronten en stund.)

Uansett:

Solonedgangsvise for forvirrede dronter

Jeg våknet en morgen
Da solen gikk ned
Og sa til meg selv
”Hvilket hyggelig sted
Dette er!
Lurer på hvordan jeg
Endte opp her …”

Jeg lagde meg kaffe
Og spiste den opp
For det var i sannhet
En svært god kopp
Og så
Tok jeg skoene av
Og lot dem gå

Så skrev jeg et dikt
Om min gamle far
Som bodde lengst øst
I et badekar
Og drømte
Om innlagt vann mens han
Lå og svømte

Til middag spiste jeg
Kylling med ris
En svært pratsom fugl
Som på dannet vis
Underviste
I geometri mens jeg
Satt og spiste

Jeg la meg om kvelden
Da solen stod opp
Men sa klart i fra:
”Nå må det bli stopp
På det her
Det er bare tull, det
Er det det er

Så da ble det det

«Lament», av Edna St. Vincent Millay

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 29.04.09

edna_st_vincent_millay1Listen, children:
Your father is dead.
From his old coats
I’ll make you little jackets;
I’ll make you little trousers
From his old pants.
There’ll be in his pockets
Things he used to put there,
Keys and pennies
Covered with tobacco;
Dan shall have the pennies
To save in his bank;
Anne shall have the keys
To make a pretty noise with.
Life must go on,
And the dead be forgotten;
Life must go on,
Though good men die;
Anne, eat your breakfast;
Dan, take your medicine;
Life must go on;
I forget just why.

_____

Steinar Lem, in memoriam

«Portrait of the Artist», av Dorothy Parker

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 28.04.09

dorothypOh, lead me to a quiet cell
Where never footfall rankles,
And bar the window passing well,
And gyve my wrists and ankles.

Oh, wrap my eyes with linen fair,
With hempen cord go bind me,
And, of your mercy, leave me there,
Nor tell them where to find me.

Oh, lock the portal as you go,
And see its bolts be double….
Come back in half an hour or so,
And I will be in trouble.

«Death Of A Poet», av R.S. Thomas

Posted in lyrikk by Arnfinn Pettersen on 23.04.09

rs-thomas1Laid now on his smooth bed
For the last time, watching dully
Through heavy eyelids the day’s colour
Widow the sky, what can he say
Worthy of record, the books all open,
Pens ready, the faces, sad,
Waiting gravely for the tired lips
To move once – what can he say?

His tongue wrestles to force one word
Past the thick phlegm; no speech, no phrases
For the day’s news, just the one word ‘sorry’;
Sorry for the lies, for the long failure
In the poet’s war; that he preferred
The easier rhythms of the heart
To the mind’s scansion; that now he dies
Intestate, having nothing to leave
But a few songs, cold as stones
In the thin hands that asked for bread.