dodofuglens nebbete notater

«Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage», av Von Nebb

Posted in Fra Von Nebbs opptegnelser, lyrikk by Arnfinn Pettersen on 09.03.09

von-nebbBlant de papirer min gode venn Von Nebb etterlot meg før han gikk hen og døde ut (i henhold til noen nebbianister for annnen gang), er en rekke dikt og andre tekster som tar for seg den i vår tid skremmende utbredte vitalismen.

Det er rent ut uhyggelig å bevitne hvor mange som nærer diskriminerende holdninger til oss utdødde og ikke er villige til å tilkjenne oss selv de mest elementære rettigheter.

Men dette rammer ikke kun de utdødde. Også fabelvesener lider under disse ondsinnede holdningene og for mange av dem er det at de ikke en gang har levd en skam de sliter tungt med i hverdagen. Også dette opptok Von Nebb.

Et av de diktene som klarest tar til orde mot vitalismens onde kraft, er dette:

Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage

Det er trist å være utdødd
Det er sørgelig å være død
Det er nesten like trist som å
Bli dømt til vann og brød
Men min gode venn, griffen
Sier ”det er ikke synd på deg
Du har nå i hvert fall dødd
Men hva med stakkars meg?

Jeg er jo ikke en gang til
Jeg har lest det i en bok
Noen sier de har sett meg
Men det skyldes nok noe de tok
Jeg har lett, og ikke funnet meg
I skuff og krik og krok
Så jeg spurte en professor
Som er usedvanlig klok
Han sa:
Nei, griffer er slett ikke til
Det har jeg skrevet i en bok

Så det er ikke annet å gjøre
Jeg må lære å leve med
At jeg rett og slett ikke finnes
Det er veldig sørgelig det.”
Slik talte min venn, griffen
Slik hans sorgtunge tale lød
Men jeg synes uansett
At det er trist, ja meget trist,
Å være død

Advertisements

3 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. snirkelsnorkel said, on 09.03.09 at 11:59 am

    Gode gamle Andre Bjerke løste heldigvis dilemmaet for lenge siden! 🙂

    En fugl som heter Pindia-

    Pampistiko-Pampibanon,

    Har aldri bodd i India,

    Og aldri bodd i Libanon.

    Den er av farge mørkegul,

    Og er en svært bedrøvet fugl

    Den er nok svært tungsindig , ja,

    Men blir den aldri blid, da mon?

    Nei, spør du hvorfor Pindia-

    Pampistiko-Pampibanon

    Er så bedrøvet som den er,

    Så skal jeg gi deg svaret her.

    Og svaret er at Pindia-

    Pampistiko-Pampibanon,

    Som aldri sang i India og aldri

    Fløy i Libanon,

    Den sørger som en fanget prins

    Fordi den slettes ikke fins!

    Men hvorfor nettopp Libanon?

    Og hvorfor nettopp India?

    Og kan vi ikke si, da mon,

    at vi har laget Pindia-

    Pampistiko-Pampibanon?

    så får den sove godt i kveld

    fordi den fins allikevel!

    – Andre Bjerke

  2. dodofuglen said, on 09.03.09 at 6:59 pm

    Snirkelsnorkel: Du skal være meget, meget glad for at Von Nebb ikke lenger er blant oss og kan ta ut sin vrede over at du bringer opp dette diktet på deg. Han var en fugl av mild fremtoning, men han holdt nebbet skarpt, for å si det slik.

    Bjerkes dikt rammer rett nok ikke Von Nebb og oss, hans medutdødde, men det målbærer et av vitalismens mest skremmende kjennetegn: Forestillingen om at fabelveseners verdighet og selvrespekt skal være avhengig av menneskers tro eller ikke.

    Du feilleser Von Nebbs dikt dithen at griffen sørger over mangel på noen som tror på den. Det gjør den selvagt ikke. Den sørger fordi den ikke har levd og er blitt indoktrinert med vrangforestillingen om at verdighet og selvrespekt på en eller annen måte skulle være avhengig av å ha levd. Som om ikke dens eksistens er verdig og respektfull nok!

    At griffer og dens slekt-og-venner skulle bygge sitt selvbilde på hvorvidt mennesker, disse tankeløse skapningene, tror på dem eller ikke, er en latterlig tanke. En griff gir blaffen i den slags uvesentligheter. Det er på mange måter en fordel at mange ikke tror på den – når den er på jakt.

  3. Svein said, on 09.03.09 at 7:19 pm

    Jeg føler både sym- og em-
    pati med død dodo
    Å ikke være mer blant dem
    som Er, er klart koko.
    Memento mori, sier dog
    en stemme bak min rygg. Det sprog
    er også finito!

    Hva finnes etter død, mon tro?
    Fins det et evig hjem
    Med rom til oss, og evig ro
    der døren står på klem
    for alle de som ikke vet
    om ord som evig evighet
    er bare doo-bi-doo?

    Jeg har jo sett så mang en griff
    på tårn, tak og gesims
    Der mennesker med slit og sniff
    har hogd sitt tankevims.
    Men aldri sitter en dodo
    Og skuer ned fra spir og bro!
    Et ufint skjebnekims!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: